Poesiens skitt og kanel.Hvordan skille?

Søknad

Andre filressurser

Tilleggsinformasjon

Mål

Overordnet mål:
At Vestfold bibliotekene og andre formidlere skal kunne gjenkjenne hva som er kvaltiativ god poesi.

Delmål:
-At Vestfold bibliotekene og andre formidlere skal kunne noe om kvalitetskriterier, å lære seg å skille god poesi fra dårlig, eller kort og godt skille skitt fra kanel.
-At Vestfoldbibilotekene skal lære seg å kjenne igjen hva som er «innpakning» og hva som er innhold.
-At Vestfoldbibliotekene til enhver tid skal kunne formidle den beste poesien i hylle og på skjerm, så vel som på arrangement.

Beskrivelse

Prosjektet Poesiens skitt og kanel er et høyst nødvending og trengende prosjekt i bibliotek og andre formidlings-institusjoner for øvrig. Prosjektet har som mål å gi bibliotekarer den nødvendige kunnskap og kompetanse som skal til for å kunne navigere i et overfylt marked med poesi av ulik kvalitet, kort sagt skille skitt fra kanel. I en tid da poesien har ekspandert i produksjon og ukritisk formidlingsiver, er det viktig å kunne noe om kvalitet. Hva er kvalitet i poesien, hvilke kriterier skal vi bruke for å kunne skille ut det kvalitativt gode, fra det mindre gode?. Skille det vesentlige, det innovative, det modige, det viktige og det vakre fra det totalt betydningsløse?

Prosjektet passer godt til den pågående debatten om innkjøpsordningen, om hvilke bøker som blir kjøpt inn, og hvilke bøker som blir skrotet, eller nullet som det heter. På den ene siden sier utvalgsleder for innkjøpskomiteen, Arne Kleiva, at det gis ut altfor mye, og på den annen side er forlag og forfattere bekymret for at mange av de nye unge stemmene ikke blir formidlet, når de ikke blir kjøpt inn. De kommer ikke leseren i hende. Dette handler om det samme, på to ulike nivåer. Hva er kvalitet i poesien? Det viser seg at det er mer poesi som blir nullet enn romaner for eksempel. Situasjonen er altså at det på den ene siden er stor faglig uenighet om hva som er god poesi, og hva som skal gis ut, og på den annen side skrives og deles det mer poesi på sosiale medier enn noen gang. Det er enormt mye heimstad- og leilighetsdiktning, og det er på en side vel og bra, men når det flommer over oss mange ganger daglig så er spørsmålet om vi faktisk klarer å skille det gode fra det mindre gode. Her kommer også at både forfattere selv, og formidlere finner stadig nye grep når det gjelder ‘marketing’ og PR. Mye av dettte er besnærende og morsomt, og det kan også være med å påvirke vår mening angående hva som er god og mindre god poesi.

Prosjektet passer utmerket til Nasjonalbibliotekets innsatsområder. Dette går rett inn i punkt to på innsatsområder, formidling av bibliotekenes innhold, digitalt og fysisk. Hvordan skal bibliotekene formidle den nye poesien, digitalt og fysisk? For å kunne vite det må man først vite hva som skal formidles, hva som er godt nok, hva som passer til å formidles digitalt, og hva som skal formidles fysisk i hyller, men ikke minst gjennom arrangement. Kunnskap og kompetanse om hva som skal formidles ligger forut for hvordan det skal formidles, dette henger sammen.