Digitale medier som bilder, videoer og dokumenter deles gjerne uten noen særlig tanke for hvilke brukstillatelser man egentlig har. Vanligvis blir man heller ikke korrigert på denne typen bruk, så lenge det ikke er penger involvert. Det kan noen likevel tenke annerledes om når det er snakk om offentlige arenaer som bibliotek med et høyt antall deltakere.
I praksis kan man jo tenke seg at det neppe påvirker inntektsmulighetene til Nintendo at fire barn spiller Mario kart på biblioteket sitt etter skoletid. Kanskje var det derfor distributøren til slutt ga grønt lys for dette. Hjemlån derimot, er en helt annen sak, og her har Biblioteksentralen hatt store utfordringer med å få Nintendos titler inn i utvalget sitt.
Uten tillatelse er det åndsverkloven vi har å forholde oss til, og dette kan være vanskelig å navigere. Det er forskjeller i vurderingen av fysiske og digitale eksemplar, stor og liten skjerm, faste grupper, og åpen adgang.
Ønsker vi å unngå å tolke dette lovverket, så må vi enten be om tillatelse til bruken vår, eller kjøpe spill fra Biblioteksentralen – hvor det allerede er inngått en avtale om hjemlån og bruk i bibliotek.
For deg som vil lære mer om nyansene i dette landskapet, har juristene på Nasjonalbiblioteket lagt ved en guide. Her har de gått dypt inn i materialet for å finne svar på både vanlige og mer unike problemstillinger.
Ønsker du en rask oversikt over hva verk fra ulike kilder kan brukes til, så kan du også finne noen av svarene i tabellen over. Enkelte ting lar seg dessverre ikke besvare med et enkelt ja eller nei, og da viser vi igjen til Nasjonalbibliotekets guide.
Til slutt vil vi legge til at det på sikt må være målet å utvikle en relasjon til spillbransjen som er preget av forutsigbarhet og bærekraft. Det å be om tillatelse og eventuelt tilby et vederlag handler derfor ikke bare om respekt for loven og eieren av verket – det handler også om å starte en dialog, vise at vi er her, og skape langsiktige muligheter for begge parter.