Sosiokulturell teori
Sosiokulturell teori
Et overblikk
Et sosiokulturelt læringssyn betyr at vi ser på læring som en prosess som foregår i samspill med andre. En av de mest kjente teoretikerne innen dette feltet er Lev Vygotskij. Han mente at læring er avhengig av historiske og kulturelle forutsetninger. For at individet skal lære, må det skje i samspill med fellesskapet og kulturen, og språket er det viktigste verktøyet i verktøykassen.
Vygotskij ble blant annet kjent for noe han kalte «den proksimale utviklingssonen», eller «den nærmeste utviklingssonen» som den også kalles. Det betegner en sone som ligger utenfor det eleven eller studenten klarer å lære seg selv men innenfor det eleven/studenten ikke klarer å lære seg, selv med hjelp. Den nærmeste utviklingssonen er altså det som eleven/studenten kan lære seg hvis han eller hun får hjelp.
En annen kjent skikkelse innen denne retningen var den amerikanske utdanningsfilosofen John Dewey. I 1899 skapte han furore med pamfletten «The School and Society» der han forklarte at skolens daværende modell, med elever som satt på rader og pugget og fremførte tekster, var antikvert (Gibbon, 2019). Skolen må være aktiv, ikke passiv, skrev han, og han insisterte på at barn måtte ha praksisorienterte oppgaver. Senere ble teoriene hans forkortet til slagordet «Learning by doing» (Å lære ved å gjøre) som motsats til «Learning by listening» (Å lære ved å høre).
Sosiokulturelle teorier har også inspirert mange andre aspekter og læringsformer. Blant annet har teorien og metoden om praksisfellesskaper («communities of practice») som ble utviklet av Lave og Wenger (1991) og Wenger (1998). Praksisfellesskaper består av folk som deler verdier eller en bestemt interesse og de bidrar inn i fellesskapet med sin ekspertise for å forbedre sin kunnskap.
Referanser:
Gibbon, P. (2019). John Dewey: Portrait of a progressive thinker. Humanities: the magazine of the National endowment for the humanities, 40(2). https://www.neh.gov/article/john-dewey-portrait-progressive-thinker
Lave, J., & Wenger, E. (1991). Situated learning: legitimate peripheral participation. Cambridge University Press.
Wenger, E. (1998). Communities of practice : learning, meaning, and identity. Cambridge University Press.
Eksempel på bruk i praksis
Hva betyr det å bruke sosiokulturell teori i vår praksis som undervisningsbibliotekarer? Som nevnt innebærer et sosiokulturelt læringssyn å tenke på utvikling av kunnskap som noe som individet gjør i samhandling med fellesskapet. Den proksimale utviklingssonen, hvor kunnskapsutvikling skjer ved hjelp av en «more knowledgeable other» (som Vygotskij kalte det), er altså det som ligger utenfor det individet klarer å tilegne seg selv. I en undervisningssituasjon, hvor undervisningsbibliotekaren innehar rollen som «the more knowledgeable other», er det likevel viktig å tilrettelegge for at studentene skal få utforske den nærmeste utviklingssonen.
Hvordan ser vi på informasjonskompetanse med et sosiokulturelt perspektiv? Informasjonskompetanse er, som all annen kompetanse og kunnskap, noe som bør utvikles i fellesskap med andre, hvis vi har et sosiokulturelt perspektiv på læring. Det betyr at du som underviser bør legge til rette for at studentene kan utforske informasjonskompetanse selv og sammen med medstudenter. I praksis er det ikke alltid så lett å få det til i den begrensede tiden vi har med studentene, men du kan samarbeide med læreren om å legge til rette oppgaver som gjør at studentene kan jobbe med det over tid.
Noen nøkkelord på hvordan du kan legge det opp er altså å la studentene jobbe i grupper, gjerne der studentene har litt ulikt kunnskapsgrunnlag (samarbeid med faglærer), at du veileder mer og underviser mindre («more knowledgable other») for å gi studentene sjansen til å utvikle sin kunnskap selv.