Ting 1 Hva er digital formidling i bibliotek?

Av Vestfold og Telemark fylkesbibliotek

Digital formidling er i dag et mye brukt begrep. Hva ligger egentlig i dette begrepet?

Ifølge bibliotekloven går bibliotekenes formidlingsoppdrag ut på å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet. I tillegg stilles det krav til kvalitet, allsidighet og aktualitet. Her ligger ingen avgrensning i forhold til innhold, metode, format eller målgrupper. Kulturmeldingen (Stortingsmelding nr 8 (2018-2019)) knytter digital formidling til både tilgjengeliggjøring og distribusjon av kunst- og kulturopplevelser. Det legges også til at muligheter i teknologier må tilføre ny kvalitet til opplevelsene (s. 50-51). I Nasjonal bibliotekstrategi 2020-2023 blir begrepet digital formidling brukt i forbindelse med utvikling av metoder for digital formidling for å bringe biblioteket og samlingene ut til nye grupper. Strategien oppfordrer også til: «Nye former for mobile «mikrobibliotektjenester» basert på dyktige formidlere og digital formidling av lån eller materiale vil kunne få støtte» (s. 21-22). Også Norsk Kulturråds støtteordninger inkluderer alle typer formidling av litteratur, inkludert audiovisuell og digital formidling gjennom ulike tiltak, for eksempel arrangementer, turneer, festivaler med mer.

I disse føringene knyttes digital formidling til tilgjengeliggjøring, distribusjon og metoder, og rettes blant annet mot litteraturformidlingen og lån, men de inneholder ingen klar definisjon av begrepet. For å svare på hva digital formidling er, vil ting 1 ta utgangspunkt i formidlingsbegrepet og deretter å vinkle det mot det digitale. Dette kurset ble i tidlig fase kalt «23 ting om digital formidling», men nettopp fordi digital formidling var vanskelig å definere, ble navnet endret til «23 ting om å formidle på nett».

Ordet formidling har ingen klar og entydig definisjon. Bokmålsordboka definerer verbet å formidle som «være mellommann for» eller «overføre». Tysk og fransk har et tilsvarende formidlingsbegrep, men på engelsk brukes i stedet ord som beskriver de ulike aktivitetene; «reader’s advisory», «mediation», «promotion», «intermediation» og «marketing». Det finnes ikke et engelsk ord for formidling. Historisk var ordet formidling knyttet til en tanke om konfliktløsning og å oppnå enighet gjennom dialog (Ridderstrøm, Skjerdingstad og Vold, 2015).

Formidlingen har tre viktige elementer: Noe som formidles, en som formidler dette og en målgruppe (eller en enkeltperson) som det formidles til. Det kan trekkes paralleller til kommunikasjon og kunnskapsoverføring i tillegg til retorikk sett i sammenheng med å kunne forklare, argumentere og fascinere (Ridderstrøm, Skjerdingstad og Vold, 2015).

Litteraturformidling er en av hovedaktivitetene i bibliotekene, og har blant annet blitt beskrevet som kommunikasjon om litteratur med den hensikt å bringe videre kjennskap og kunnskap om litteratur. (Ridderstrøm, Skjerdingstad og Vold, 2015). En annen beskrivelse lyder: omfattende betegnelse på det å distribuere litteratur, være et mellomledd mellom litteratur og lesere og aktivt skape situasjoner, arenaer og fora der litteraturen blir synlig (Oterholm og Tveit, 2010). Formidlere av litteratur og informasjon bør ha gode kommunikative ferdigheter i tillegg til kulturell bevissthet og litterær kompetanse (Smidt, 2011), som ifølge Stenstad (2017) består av basiskunnskap om bøker, litteratur og det litterære kretsløpet (Stenstad, 2017).

Kultur og litteratur er flertydige uttrykk som forstås ulikt fra leser til leser. Dette gjør også formidlingen komplisert ved at publikum sitter igjen med ulike opplevelser av den samme formidlingen (Gudiksen, 2005).

All formidling krever et bevisst forhold til tre spørsmål: 1) Hva er det jeg vil formidle? 2) Hvordan vil jeg gjøre det? 3) Hvorfor skal eller bør jeg gjøre det? (Ridderstrøm, Skjerdingstad og Vold, 2015)

Hva er det jeg vil formidle?

Formidlingens hva handler om både synliggjøring og tilgjengeliggjøring i den forstand at innholdet som skal formidles gjøres tilgjengelig for målgruppen. For eksempel handler litteraturformidling om at litteratur gjøres tilgjengelig for enkeltpersoner eller grupper. Dette innebærer flere valg; først et valg av tekst (som skal synliggjøres), deretter et valg av hva i teksten som skal vektlegges og hva som ikke skal gis noe fokus (tilgjengeliggjøring). Formidling ses gjerne på som en sosial interaksjon, men tekster formidles også gjennom bokomslag, forord, etterord, annonser og anmeldelser som gjør litteraturen tilgjengelig og synlig for noen. Utstillinger og bokhyller vil dermed også kunne ses på som formidling (Ridderstrøm, Skjerdingstad & Vold, 2015).

Hvordan vil jeg gjøre det?

Formidlingens hvordan sikter til måter formidlingspraksis utføres på, hvordan formidlingen bearbeides for å nå publikum og hvilke medier som benyttes. Viktige stikkord her er tilpasning og relevans. Formidlingen må være relevant og tilpasset situasjonen og publikum eller målgruppen. Innholdet må tilpasses for å gi mening og appellere til publikum. Tilpasningen kan være visualisering, popularisering eller eksempler som kan bidra til å nå mottakerne. Andre virkemidler som perspektiv, tema, utvalg, nivå og språklig stil er med på å fremme verdier som forståelse, innsikt, selverkjennelse og glede (Ridderstrøm, Skjerdingstad & Vold, 2015).

Hvorfor skal eller bør jeg gjøre det?

Formidlingens hvorfor handler om å se på formidlingen med et kritisk blikk. Hvorfor skal noe formidles og hvilke verdier skal formidles? Hvilken smak og hvilke preferanser, normer og perspektiv har formidleren selv?

Et potensielt populært tema vekker ingen interesse om formidlingen ikke «treffer» publikum, derfor henger dette tett sammen med spørsmålet: «Hvem skal jeg formidle til?»

Veronica Salinas (2018) kaller formidleren en budbringer (Salinas, 2018). Formidling er en handling med et ønske om å fremheve noe og føre det videre, og formidlingens aktører skaper kontakt mellom et innhold og en målgruppe. En måte å se formidling på er at den som formidler, basert på sin forståelse, gjør en oversettelse for at mottakeren skal forstå innholdet. Ifølge Ridderstrøm, Skjerdingstad og Vold (2015) ligger det et spenningsfelt her: «Betraktet gjennom kommunikasjonsteoretiske briller må formidling derfor forstås i spenningsfeltet mellom, på den ene siden, den likeverdige dialogen mellom to som deltar på like premisser, og på den andre, en overføring av kunnskap, opplysning eller betydning fra en som vet eller kan eller har tilgang til noe, til en annen som mangler denne kunnskapen eller tilgangen.» (s. 32). Formidlingssituasjoner har dermed et asymmetrisk maktforhold. Dette krever et bevisst forhold til verdiene som ligger til grunn for formidlingen (Ridderstrøm, Skjerdingstad & Vold, 2015). Nina Aalstads (2016) tre viktigste tips uansett hvilket format du jobber i er: vær forberedt, skap gode rammer og respekter publikum (Aaalstad, 2016).

Hvor kommer det digitale inn?

Sett i lys av formidlingens hva, hvordan og hvorfor handler digital formidling om hvordan og om metoder for formidling. Noe av det som kjennetegner en digital tilpasning av formidling er distansen til publikum, uavhengig om formidlingen er live gjennom et digitalt forum eller om det gjøres opptak som deretter formidles og spres i digitale kanaler. Veronica Salinas har i denne artikkelen sammenlignet fysiske og digitale språkkafeer. Mulighet for gjenbruk og deling gir store fordeler ved det digitale formatet.

Antall bokanmeldelser i avisene har gått ned og andre kanaler har tatt over. Sosiale medier som Instagram og Facebook er nå de viktigste arenaene å følge med på for litteraturformidling og boksamtaler og etter hvert også som strømmekanaler for arrangement. Facebook har mange grupper for litteraturinteresserte. Andre eksempler på bruk av Facebook i forbindelse med formidling er boklanseringer, ukentlige boktips live (Cappelen Damm og Gyldendal) og Bokfrokoster (Gyldendal). En viktig aktør som Bok365 bruker både Facebook, Instagram og nettsider til å formidle tendenser på det litterære feltet.

Instagram er en god kanal for å målrette formidlingen mot ulike grupper. Det er kortfattet tekster som legger seg tett opp mot bokanmeldelser, til bilder enten som reklame fra forlag, eller som meninger om bøker fra ulike personer med litteraturinteresse. Stories eller korte videohistorier brukes i større grad nå enn før, og gir et umiddelbart inntrykk av en bok. Hashtagger brukes aktivt i poster hvor både appellfaktorer, kategorier, sjangre, forfattere og opplevelser kan krysskobles og leses videre hos andre.

Et eksempel fra den senere tid er influenser Sophie Elise sin nye konto litt.sophie som ved en nærmere titt er et samarbeid med forlag. Kontoen fikk kritikk for å ikke være tydelig nok på samarbeidet. Men hun får også ros for å nærme seg en lesergruppe forlag og bibliotek sliter med å nå, nemlig ungdommen. Sophie Elise inviterer sine følgere til å tagge leseropplevelsen sin, og inviterer til private meldinger med meninger om bøkene som leses.

Et annet eksempel på digital formidling er den systembaserte formidlingen. Vi kjenner den fra Google, Netflix og Amazon, men også gjennom biblioteksystemene og katalogene får vi det Pharo og Tallerås (2015) kaller «ansiktsløs» og systembasert formidling hvor algoritmer gjør valgene og presentasjonen. Formidlingssituasjonen er basert på maskinell kommunikasjon, men formidlingsalgoritmene bruker også menneskelig faktorer i form av informasjon fra mange andre brukere (Pharo & Tallerås, 2015).

Se dette digitale foredraget av Loni Bjerkholt-Pedersen (på oppdrag for Tønsberg og Færder bibliotek) om hvordan tilpasse for digital formidling.

Sølvberget jobber mye med den digitale formidlingen av samlingen gjennom Sølvbergets lesetips.

Utforsk noen eksempler på systembasert formidling:

• Ønskebok.no var basert på at leserne fikk velge ulike faktorer som kunne karakterisere innholdet i bøker de ønsker å lese, som for eksempel mye kjærlighet og litt trist eller brutal og uventet og andre karakteristikker. Prosjektet er avsluttet, men den engelske versjonen av Which Book, eksisterer ennå.
• Lesersørvis bruker begrepet appellfaktorer som gjør det mulig å forstå hva låneren har likt i en bok, og som kan brukes til å formidle lignende bøker. Dette kan sammenlignes med ønskebok.no. Biblioteksentralen jobber med et kontrollert vokabular for appellfaktorer basert på lesersørvis som igjen kan kobles opp mot biblioteksystemene og gi nye muligheter for formidling. I Danmark har de nettsiden Læsekompas som er basert på Lesersørvismetoden. Les mer om Lesersørvis i ting 17.
• Deichman utviklet for noen år siden aktive hyller. Dette var en egen enhet hvor låneren kunne legge en bok og få opp mer informasjon, finne flere titler av samme forfatter og foreslå lignende bøker.
• Biblioteksystemene har utviklet en systembasert formidling gjennom løsninger som «andre som så på denne, bestilte…».
• Leverandørene Bibliotek-systemer AS og Biblioteksentralen tilbyr løsninger for digitale hyller som kan være med på å formidle innhold for lånere som befinner seg i bibliotekene.

• Formidlingen som skjer gjennom biblioteksystemene er ikke gjennom en sammenhengende tekst, men gjennom metadataene til de ulike mediene. Hvor gode er metadataene til å formidle materialet for lånerne?
• La deg inspirere av litteratursiden.dk, som er en nettressurs for skjønn- og faglitteratur, anmeldelser og analyser, boklister mm.
• Goodreads, Bokelskere og BookTube er eksempler på hvordan folk anbefaler bøker for hverandre. Kan disse gjenbrukes i bibliotekenes formidling?
• I en artikkel på nettsidene til Barnebokinstituttet om boka Litteraturformidlingens arenaer og praksiser av Kristin Ørjasæter og Anne Skaret legger fram hypotesen om at de ulike arenaene påvirker formidlingspraksisen, særlig når det gjelder digitale plattformer og formidlingen av litteratur for barn og unge. Les artikkelen. Er du enig med forfatterne?
• Les artikkelen av Jack Andersen i Bok og Bibliotek om algoritmisk kultur.

Aalstad, N. (2016). Håndbok i litteraturformidling. Oslo, Ena forlag, 2016.

Gudiksen, J. (2005). Formidling: en karakteristik af forskellige formidlingsforståelser og deres kommunikationsteoretiske og forskningstypologiske grundlag. Dansk Biblioteksforskning, 2005, 1(2). s. 31-40. Hentet fra https://tidsskrift.dk/danbibfor/article/view/97647/146797

Oterholm, K., Tveit, Å.K. (2010). Verdier i bevegelse: litteraturformidlingen, bibliotekarprofesjonen og utdanningen. Hentet fra https://oda.hioa.no/handle/10642/584

Pharo, N & Tallerås, K. (2015). Formidlingsmaskiner: fra analog kunnskapsorganisasjon til digitale anbefalinger. I: Litteratur- og kulturformidling: Nye analyser og perspektiver. Oslo: Pax. S. 189-211.

Ridderstrøm, H., Skjerdingstad, K., Vold, T. (2015). Kulturformidlingens hva, hvordan og hvorfor. I: Litteratur- og kulturformidling: nye analyser og perspektiver. Oslo: Pax, 2011. S. 15-37.

Salinas, V. (2018). Å lese for andre: En håndbok i formidling. Oslo, Leser søker bok, 2018.

Smidt, J.K. (2011). Kulturdimensjonen i bibliotekarutdanningen. I. Krysspeilinger. ABM-Media AS, 2011. S. 27-37.

Stenstad, F. (2017). Litteraturformidling: teori og praksis. Litterære kommentarer. Liv forlag, 2017.