Konstruktivismen stiller spørsmål om hva kunnskap egentlig er. I motsetning til behavioristisk perspektiv, er konstruktivistene opptatt av at kunnskap ikke bare «er der ute» som noe som kan høstes, men at kunnskapen er i hver enkelt individ. John Dewey ble kjent for utrykket «learning by doing», men dette er en forenkling av hva Dewey egentlig sa. Deweys opprinnelige sitat var «To learn by knowing, and to know by doing», noe som understreker behovet for å se kunnskap og handling i sammenheng. Refleksjon og resonnement er viktige elementer i denne prosessen (Lyngsnes og Rismark, 2020). Denne sammenhengen mellom å la elevene skape sine egne erfaringer og reflektere rundt det er et eksempel på hovedtesen for konstruktivismen. Kunnskap skapes gjennom aktivitet. Individet erfarer og kobler sine erfaringer med den kunnskapen han eller hun allerede besitter. Det finnes flere retninger innen konstruktivisme, men de mest kjente er kognitiv konstruktivisme, der Jean Piaget er den mest kjente teoretikeren, og sosialkonstruktivisme, der Lev Vygotskij var ledende. Sistnevnte blir likevel mest forbundet med sosialkulturell læringsteori, noe som regnes som en egen teori.
Denne siden (engelsk) forklarer konstruktivisme godt – med eksempler.
Referanser:
Lyngsnes, K. M., Rismark, M., & Keeping, D. (2020). Didaktisk arbeid (4. utgave. ed.). Oslo: Gyldendal.
Hvordan bruker vi konstruktivismen som prinsipp i undervisningen vår? Enkelt sagt må vi legge til rette for at studentene selv kan skape egen kunnskap ved aktivitet som leder til erfaringer.
Når vi legger til rette for studentaktivitet gjelder det å gjøre oppgavene fleksible nok til at studentene kan skape seg erfaring uavhengig av forkunnskaper.
Eksempler på oppgaver vi kan bruke som legger til rette for læring i henhold til konstruktivistiske ideer: