Historisk bakteppe

Dette kurset handler om et av de mest tradisjonelle og utbredte systemene vi har for organisering av kunnskap i papirformatet: Deweys desimalklassifikasjon.

Parallelt med at du her vil lære å bruke deweysystemet som et praktisk verktøy for plasseringen av fysiske bøker på hylla, er håpet imidlertid at du også vil få innsikt som vil gjøre deg bedre i stand til å reflektere over utfordringene vi står ovenfor i møte med den økende mengden kunnskap som er tilgjengelig i digitale formater.    

Vi mennesker har en unik evne til å dokumentere kunnskap og lagre det i formater som holder seg over tid. Denne kunnskapen har i flere tusen år blitt samlet, organisert, tilgjengeliggjort, formidlet og bevart i bibliotek.

Siden de første bibliotekene oppstod har lagringsformatene og tilhørende teknologi endret seg flere ganger. Formatene som gjelder til enhver tid avgjør hvor mye kunnskap og informasjon som kan tilgjengeliggjøres og har derfor stor betydning for samfunnsutvikling. 

Helt kort: Hva er Deweys desimalklassifikasjon?

Deweys desimalklassifikasjon er et system for organisering av bøker (og annen kunnskap som hovedsakelig er lagret i papirformat) med formål om å finne bokas logiske plassering på hylla relativ til andre bøker. Systemet kan betraktes som et slags kart over kunnskapsuniverset. Hvert fagområde og alle tenkelige emner som kan behandles innenfor fagområdet får hver sin klassekode. Klassekoden kan inngå i hyllesignaturen, som angir plasseringsrekkefølgen på hylla.

For å sette bøker inn i deweysystemet, må bokas fagområde bestemmes og emneinnhold analyseres. Deretter får boka en kode fra deweysystemet som tilsvarer dets faglige emneinnhold. Det hender ofte at en bok handler om et sammensatt emne, for eksempel “Andre verdenskrigen i Norge” eller “Skolehverdagen for barn av flyktninger”. Noen sammensatte emner får sin egen kode i deweysystemet, men de aller fleste representeres med koder som er bygget ut (satt sammen) etter bestemte regler i systemet.

I dette kurset vil du lære både hvordan du søker etter fagområder og emner i Dewey og hvordan du bygger koder selv.     

Det finnes utallige måter å kategorisere kunnskapsuniverset og minst like mange måter å arrangere fysiske bøker på hylla. Før du går i gang med kurset er det kanskje derfor naturlig å spørre følgende: Hvordan ser egentlig kunnskapsuniverset ut i deweysystemet? Og hvorfor ble akkurat dette systemet såpass utbredt at det i dag kjennetegner de fleste bibliotekhyller i Norge og et flertall av hyller verden over?  

Dewey som kunnskapsorganiseringssystem

Melvil Dewey fikk tidlig på 1870-tallet i oppdrag å omorganisere biblioteksamlingen på Amherst College. Han var på dette tidspunkt en ung og ambisiøs mann som nylig hadde avsluttet sin liberal arts-utdanning ved samme universitet. I forarbeidet med å dele inn kunnskapsuniverset, dro han inspirasjon fra kunnskapsorganiseringsteorier vi finner igjen i filosofien, spesielt fra opplysningstiden.

Sir Francis Bacon, mannen som først sa at «kunnskap er makt», teoretiserte tidlig på 1600-tallet om kunnskapsuniversets oppbygging og hvordan kjennskap til denne bør være utgangspunktet for læring og kunnskapsutvikling i samfunnet. Hans teorier la grunnlaget for tre-inndelingen av kunnskapen som vi finner hos Denis Diderot og Jean le Rond d’Alembert i andre halvdel av 1700-tallet. Her representeres kunnskapsuniverset i innledningen til deres Encyclopédie som et tre med tre hovedgrener: 

1. Kunnskap fra minne (historie, geografi, teknisk produksjon)
2. Kunnskap fra resonnement (religion, filosofi, matematikk og naturfag)
3. Kunnskap fra fantasi (kunst og litteratur)

Med utgangspunkt i Bacons teorier, Diderot og d’Alemberts inndelinger og boksamlingen som skulle organiseres, tok Dewey en svært pragmatisk tilnærming til struktureringen av sitt system.

Kunnskapsuniverset skulle kunne deles inn med desimalinndelinger: 10 hovedkategorier delt inn i 10 underkategorier, som igjen og igjen kan deles i 10. Bakgrunnen for dette var at alle fagområder og emner i kunnskapsuniverset skulle kunne representeres med numeriske koder som enkelt kunne brukes for å angi riktig hylleplasseringsrekkefølge. Det første sifferet representerer alltid hovedkategorien, det andre sifferet representerer den første inndelingen, og så videre.

Og hvordan ble dette systemet så utbredt? Man kan si at Dewey hadde litt flaks. Han var rett og slett rett mann på rett sted til rett tid. For det var i disse ti-årene på slutten av 1800-tallet ideen oppstod om at folkebibliotek kunne brukes som redskap for å fremme demokratiske verdier. Nå skulle dokumentert kunnskap gjøres åpent og gratis tilgjengelig for folk flest.

Dette førte blant annet til en profesjonalisering av bibliotekfaget og en forflytning av biblioteksamlinger fra låste rom og bur til åpne hyller. Der man før måtte spørre bibliotekaren om å finne frem en bok, skulle det nå legges opp til at man kunne forsyne seg selv.

Deweysystemet viste seg å være både et praktisk verktøy for bibliotekarer og et logisk system for sluttbrukere å finne frem i hyllene. Systemet spredte seg dermed fort blant folkebibliotek. Først i USA, og deretter i resten av verden. Deweys desimalklassifikasjon ble først tatt i bruk i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, importert av Haakon Nyhuus etter et opphold som bibliotekar i Chicago.

Dewey i dag

Deweysystemet har vokst fra rundt tusen kategorier i 1876 til over 70 000 kategorier i dag. Kunnskapsuniverset har naturlig nok ikke utviklet seg i tråd med Deweys kunstige 10-talls kategorier, og vi har i dag svært lange numre for nyere fagområder (som IKT og medisin) og korte numre for fagområder som ikke har utviklet seg like mye (som metafysikk og parapsykologi). Dessuten er perspektivet vårt på samfunnet rundt oss under stadig utvikling, noe som reflekteres i kunnskapen vi lagrer til enhver tid. Mange synspunkter som var vanlige for hundre år siden regnes nå som ufattelige.

Det er bare i de siste tjue årene at egne kategorier for kvinnelige yrkesutøvere er blitt fjernet fra deweysystemet, og det er et pågående arbeid nå med å oppdatere kategorinavn til å være mer inkluderende for alle personer. 

Det er en stadig balansegang å videreutvikle systemet uten at det går på bekostning av tidligere klassifiserte bøker. Samtidig har økningen i dokumentert kunnskap, både i form av flere bøker og i den tidligere omtalte eksplosjonen av kunnskap i digitale formater, gjort at det kreves mer og mer tid til klassifisering. Dette har ført til at flere lurer på hvor lenge systemet vil holde.

Foreløpig finnes det ikke noe godt alternativ til deweysystemet for hylleoppsett av bøker, som ikke vil kreve enorme ressurser for å omorganisere tidligere klassifiserte bøker. En løsning på problemet kan være automatisk klassifikasjon for deler av samlingen. Forsøk er gjort både i Nasjonalbiblioteket og i andre nasjonalbibliotek på å automatisere deweyklassifikasjon med bruk av maskinlæring. En annen løsning kan være å begrense hvilke type ressurser som blir klassifisert. Foreløpig klassifiserer vi fullt ut all kunnskap i papirformat som skal på bibliotekenes hyller, men det kan tenkes at enkelte fagområder kan forenkles fremover. 

Så lenge deweyklassifikasjon skal brukes, er det naturlig å prøve å finne måter å få mer verdi ut av klassifikasjonsarbeidet.

Siden 2015 har vi i Norge tatt i bruk WebDewey, som gir oss et digitalt grunnlag for deweysystemet. Dette betyr at vi har større muligheter for å ta i bruk deweykoder i søkesystemer og i referansearbeid. I siste del av kurset vil du lære litt mer om hvordan dette kan gjøres i dag.