Samarbeid med faglærere

Samarbeid med lærere

De fleste av undervisere i bibliotek må forholde seg til faglærere. Dette er et felt som ikke alltid er helt ukomplisert. Det er skrevet veldig mye om dette, og det refereres til noen utvalgte bøker og artikler på feltet under. 
Det er vanskelig å dekke alle muligheter og utfordringer som kan oppstå i samarbeidet, men det er gjort forsøk på å berøre noen spesielt viktige temaer som: 

• Utfordringer med mangel på tid og ressurser
• Ulike maktforhold og aktører
• Kommunikasjon

I denne modulen vil du også få høre fra noen som har erfaring som undervisere, og forhåpentligvis vil du synes det er interessant å lese og høre om hva disse underviserne har fått til og hva som ikke har gått så bra. Vi kaller den delen for «Historier fra virkeligheten». Tanken er at du kan reflektere litt rundt andres anekdoter og se hvordan det passer inn i din egen erfaring. 

Her forteller Karen Marie litt om sin praksis når det gjelder samarbeid med faglærere:


Lydfil Historier fra virkeligheten

Først vil jeg tipse om at på denne siden blir det gitt helt konkrete tips om hvordan man kan komme i bedre kontakt med lærere: 
Artikkelen fra Moran belyser at det ikke alltid er så lett å samarbeide (Moran, 2019). Min egen praksis er slik: Når faglærere bestiller undervisning, prøver jeg alltid å komme i dialog og finne ut hva de egentlig er ute etter. Etter hvert har jeg blitt flinkere til å starte en faglig diskusjon og ikke bare godta det som blir bestilt. Noen blir overrasket da, men alt i alt blir det tatt opp positivt. Det kan f. eks. resultere i at undervisningen får en annen faglig retning enn det faglærer så for seg i utgangspunktet, eller at vi flytter undervisningen i tid fordi det da vil passe bedre faglig sett. 
Min erfaring er også at samarbeidet blir lettere når man har blitt litt bedre kjent. Da er det ofte mulig å videreutvikle konseptet sammen og gjøre det enda bedre. Faglærerne tar sjeldent initiativ til videreutvikling, men de er gjerne med på det hvis jeg foreslår noe.

Samarbeid – sett frå lærarens synsvinkel
Samarbeid med undervisningspersonale vert sett på som avgjerande for å få lagt til rette for at bibliotekets undervisning skal komme på riktig tidspunkt og opplevast som relevant for studentane. I mykje av litteraturen vert det slått fast at initiativ til dette samarbeidet ofte vert opp til bibliotekaren å initiere. Undervinsinspersonalet vert ofte opplevd som litt motvillige. Som undervisande bibliotekar var dette noko eg kjende på mange gonger. Opp gjennom åra hadde eg mange faste samarbeidspartnarar der vi hadde faste møter og opplegg gjennom studieåret. Men undervisningsprogram endrar seg og med det nye samarbeidspartnarar.
Lærarens ståstad
Etter 25 år i sektoren begynte eg som lektor. Då fekk eg erfaring med å sitje på den andre sida. Eg og ein kollega starta eit samarbeid med ein bibliotekar, eit samarbeid som gjekk veldig bra over nokre år. Brått fekk vi tildelt ein ny bibliotekar. Dette fekk meg til å tenkje over av at her var det noko som mangla. Bibliotekaren kunne sine ting, det var ikkje det. Men eg hadde ei underleg kjensle av at dette samarbeidet var på bibliotekets premissar. Det var ingen dialog om dette i forkant, heller ikkje spørsmål om kva vi ville, kva kompetanse trengde vi i vårt fag og om vi ville ha ein bibliotekar med ein annan kompetanse. Då kjende eg litt på dette med motstand – at her var det noko som var skeivt i samarbeidet. Skulle eg ta det sjølv, eller prøve å ta det opp?
Som undervisar er vi satt under eit strengt regime med læringsutbytteplanar og alltid for få timar til å presentere stoffet. I tillegg har vi midtveis- og sluttevalueringar som styrer noko av kvardagen. Det er ikkje vanskeleg å sjå at det å setje av ei økt der informasjonssøking, arbeid med informasjonsbehov og bruk av litteratur er tema vil vere nyttig. Men då må noko av stoffet ut. Korleis skal vi løyse dette?
Dilemma – bibliotekarens erfaring mot lærarens bestilling
Ein annan tanke slår meg er ei erfaring frå mi tid som undervisningsbibliotekar. Frå ein undervisar på eit erfaringsbasert masterprogram fekk eg eit tydeleg bestilling på å lage ei økt der studentane skulle lære å søke etter vitskaplege artiklar. Det var heilt greit. Men sidan eg kjende godt denne gruppa visste eg at dei ikkje kjende til BIBSYS. Når dei kom til skranka var dei opptekne av å finne tidlegare masteroppgåver, spesielt innan det programmet dei gjekk på. Eg la difor inn ei økt om dette, og studentane opplevde det som nyttig. Noko bestiller ikkje syntes noko om. Neste år fekk eg same bestilling og ny formaning om berre å presentere og lage øvingar til vitskaplege artiklar. Som den sjølvsikre bibliotekaren eg var førebudde nye BIBSYS-oppgåver. Denne gongen blei undervisaren med. Det var tydeleg at dette var å sikre at eg ikkje brukte tid på BIBSYS -noko eg ikkje gjorde. Eg opplevde det som veldig ubehageleg, men samstundes interessant korleis to yrkesgrupper såg ulikt på kva som var viktig. Dessverre fekk eg aldri diskutert dette, men det er liekvel ei interessant problemstilling. Kven veit best kva studentane trong opplæring i her?
Med begge desse historiane prøver eg å vise at både undervisar og bibliotekar står opp i ulike dilemma. Løysinga er sjølvsagt god dialog og gjensidig anarkjennelse av kvarandres kompetanse.
Det er få profesjoner som snakker mer om pedagogikk og didaktikk i disse dager enn i bibliotekprofesjonen – tro det eller ei! Det handler nok delvis om at det, historisk sett, er en relativ ny rolle for oss å være så involvert i undervisning. Norge er nok heller ikke spesielt langt fremme på dette feltet, dessverre. I USA for eksempel, har fagbibliotekarer en lengre tradisjon på dette området. 
Det foregår mye utviklingsarbeid i Norge og ellers i verden på dette nå, og det er ikke mye vits i at vi sitter på hver vår tue og jobber med vårt. Denne ressursen i seg selv er et forsøk på å forene krefter. Å samarbeide med andre kan være både meningsfullt og ressurseffektivt.