Kritisk pedagogikk og feministisk pedagogikk

Critical pedagogy og feministisk pedagogikk

Paulo Freire og kritisk pedagogikk

«Critical pedagogy» – Paulo Freire

Paulo Freire var en brasiliansk pedagog som fikk sitt store, internasjonale gjennombrudd med boken «De undertryktes pedagogikk» (oversatt til norsk i 1974). Freire (2000) hadde store motforestillinger mot det han kalte «the banking model of teaching», altså ideen om at vi som lærere fyller på studentene med kunnskap. I Norge har vi ofte kalt dette for «tomme flasker pedagogikk». Dette synet på undervisning og læring forestiller seg altså at elever og studenter er som tomme flasker som er klare til å bli fylt med innhold. Læreren foreleser, studentene hører og leser og så blir de sakte, men sikkert ikke tomme flasker mer. Studentene ses som passive mottakere av informasjon. Det er nok få lærere som i dag mener at dette fortsatt er riktig, men undervisningen er ofte fortsatt preget av filosofien bak. Den typiske forelesningen er senderstyrt og basert på tanken om at foreleseren er den som har noe å formidle. 

Undersøkelsene til Donald Bligh (1998) viste at forelesningene har en viss effekt for å overføre informasjon, men ikke mer effekt enn om studentene ser en video, leser en tekst, bruker Wikipedia og liknende. Videre fant Bligh at forelesningene er ikke særlig egnet for å endre verdier eller oppfatninger, og er mindre effektive for kritisk tenkning enn det f.eks. diskusjon er. Dette er et prinsipp innen kritisk pedagogikk. Studentene må delta i læringen, få bruke sin erfaring, være samfunnsengasjerte og delta i aktivisme, mente Freire. Kritisk pedagogikk har som mål å skape studenter som kan gjenkjenne maktforhold, aktivt motstå sosial undertrykkelse og utnyttelse, og har evnen til å foreta seg noe konstruktivt. Dermed er kritisk pedagogikk i mot klassiske forelesninger, utenatlæring/pugging og prøver som utgangspunkt for læring. En sentral idé er at studenter og lærere skal ha et mer likeverdig forhold basert på respekt og at kunnskap utvikles på mange arenaer og av mange parter. 

Feministisk pedagogikk 

Feministisk pedaogogikk er nært beslektet med kritisk pedagogikk og handler om å redusere eller utjevne maktbalansen i utdanning. Feministisk pedagogikk er opptatt av sosial rettferdighet og ser på utdanning som verktøy for sosial endring. Et viktig poeng er også å gjøre studentene i stand til å avsløre og sette fokus på alle former for marginalisering, som fremmedfrykt, rasisme, klasseinndelingen, sjåvinisme osv. Crabtree, Sapp og Licona (2009), (som sitert i Maria Accardi (2013)) hevder at feministisk pedagogikk handler om «[…] reexamination and reimagining what happens in a classroom» (s. 28). 

I både kritisk pedagogikk og feministisk pedagogikk er viktige nøkkelord: reflektiv praksis, kritisk tenking, personlig og fellesskapelig bemyndigelse («empowerment»), omdistribusjon av makt i klasserommet og aktivt engasjement. Tradisjonelt var klasseromsstrukturen orientert rundt læreren. Læreren hadde makt og autoritet gjennom dennes kunnskap og erfaring. Innen feministisk pedagogikk tenker man at makten må fordeles bedre, gjennom anerkjennelse av studentenes erfaringer og perspektiver, kunnskap og behov. Studentene må derfor ha en rolle i klasseromsbeslutninger som fastsettelse av pensum, aktiviteter osv. 

Hva betyr dette i praksis?

Læreren må gi fra seg litt makt i klasserommet, og heller tilby muligheter for kritisk tenkning, refleksjon og utvikling av egen stemme og selvbilde. Dette kan f.eks. gjøres ved at studentene får dele av sin erfaring og prøve å finne fellestrekk med hverandre. Det kan være at studentene selv får definere spørsmål og problemstillinger når de skal skrive oppgaver slik at de kan velge noe de er skikkelig interesserte i. Det kan være at vi kan bruke eksempler når vi underviser i søk som bidrar til å sette søkelys på problemstillinger som kan være av interesse for studentene, f.eks. noe som arbeidsforhold i en profesjon, et tema som berører sosial rettferdighet, en kampanje eller noe fra nyhetene, studentpolitikk, marginaliserte grupper i akademia eller samfunnet forøvrig. Studentene kan få i oppgave å skrive refleksjonsnotater, eller bedrive «journalling», eller medstudentvurdering. Det viktige er å legge til rette for at studentene kan utforske noe de er interessert i, diskutere og reflektere, og at de kan bruke sin egen erfaring.