Hopp til innhold

Språkkafé med verkstedsbaserte samtaler

Verkstedsbasert språkkafé stimulerer til samtale gjennom lesing, i kombinasjon med skriving, maling og musikk. Det egner seg godt når norsknivået i gruppen er varierende, og for å skape en forandring i rutinene. 

Idéen er utviklet av Veronica Salinas (Leser søker bok), og hun har blitt invitert til å holde det på flere bibliotek. Her er to eksempler fra en verkstedsbasert samtale.

1. Svartmale aviser

Så går samtalen om de ordene som blir igjen, om ordene de liker. Vi samtaler rundt disse ordene, hvilke følelser de vekker i oss som gjør at de ikke blir malt over. Beskrivelser av situasjoner, følelser og tanker kommer frem, og mange kan kjenne seg igjen i det som blir fortalt.

Så går vi igjennom ordene de ikke liker. Vi samtaler også rundt disse ordene. Stemningen varierer, noen ganger kan ordene de ikke liker være være: «trolig» eller » prosent». Da har vi ledd masse. Kanskje vi blir enige om at  ordet «trolig» ikke er så spennende å se på, eller å lese. Andre ganger har ord som «knuser drømmer», «drap», «nyhetsbyrået»  blitt trukket frem som ord de ikke likte. Da snakker vi sammen og vonde historier knyttet til ordene kommer frem. Dette er også historier som må bli fortalt.

Noen ganger har de ikke nok ord til å fortelle en historie. Men vi kan alle merke at det ligger en historie bak et ord. Jeg ba dem etterpå pynte på de ordene de ikke likte. Pynte med blyanter. Lage ansikt, blomster eller hva de ønsker. Da kommer latteren fram igjen. 

2. Maling og diktMaling og dikt

Jeg besøkte en språkkafé på et bibliotek med dikt og maling. Bibliotekarene hjalp meg å rydde rommet. Vi satte opp et stort, langt bord hvor deltagerne kunne sitte. Jeg satte maling midt på bordet og la hvite ark foran hver stol. Mens jeg gjorde det, observerte jeg at bibliotekarene satte et lite bord i enden av rommet med aviser, kaffe og ark med norsklekser. «Dette gjør vi for sikkerhets skyld», sa de. «Det er ikke sikkert alle vil male, og da er det fint å ha andre ting å velge mellom».

Deltakerne kom og alle valgte å sette seg ved det lange og store bordet. Bordet med kaffe, aviser og norsklekser ble stående urørt. «Her er det farger og ark», sa jeg. «Jeg skal lese høyt og dere kan male, eller bare høre på. Dere kan male arket med en farge, eller tegne eller male noe dere liker, eller ønsker, men det er ikke noe stress. Det viktigste er at dere kan ha en fin stund, sitte og høre på dikt». 

Jeg leste et dikt fra diktboken jeg hadde med, høyt og tydelig. De malte. Jeg gjentok diktet. Noen malte bare med en farge over hele arket, andre lagde figurer, andre blandet flere farger. Stilheten rundt bordet var magisk. Konsentrasjonen og pusten fortalte meg at ordene landet et sted i kroppene deres. Jeg observerte avslappende og bøyde kropper fremover i takt med rolig pust. Jeg kunne observere lyttende kropper.

Etter å ha lest diktet ferdig og malingen hadde tørket snakket vi om det de hadde malt. Det var mange sterke inntrykk. «Kan jeg ta med arket mitt hjem?» sa plutselig en mann. «Jeg vil gjerne vise til sønnene mine at jeg har malt i dag».  Mange kan kjenne en mestringsfølelse ved å male, særlig de som ikke har så mange ord ennå. Behovet og lengselen etter å kunne uttrykke seg selv på norsk kan være stor. Tanken på at det norske språket kunne være noe annet enn et bruksspråk hadde aldri falt dem inn. En dør var blitt åpnet.