Nettbasert læring – en kort historikk og introduksjon

Nettbasert læring – en kort historikk

Den 20. mars 1728 dukket det opp en annonse i den amerikanske avisa Boston Gazette som tilbød stenografiske skrivetimer. Det som gjorde denne annonsen unik er at den ikke var ment utelukkende for beboere i Boston, men heller for «alle i landet som ønsker å lære denne kunsten.» Instruktøren, Caleb Philipps, foreslo å sende ukentlige leksjoner til folk over hele USA med posten, slik at alle kunne lære av ham «like bra som de som bor i Boston.» Denne reklamen var kanskje starten på fjernundervisning, som har vedvart i løpet av de påfølgende 300 årene, enten formatet er radio, TV, eller Internett. Gjennom historien har mange av de vellykkede fjernundervisningsprogrammene, enten det er Chautauqua-bevegelsen, Open University, eller Ivan Ilichs læringsnett, sørget for at fjernundervisning alltid er forankret i et nettverk av personlige møter.

I løpet av de siste tjue årene har visjonen for gratis læringsressurser på nett stort sett forenet seg under banneret Open Educational Resources, eller OER. Selv om det er mange definisjoner av OER, er en ting de har til felles at OER må ligge fritt tilgjengelig, eller ha blitt utgitt under en åndsverkslisens som tillater fri bruk og gjenbruk av andre. Rundt 2008 begynte noen få enkeltpersoner og institusjoner å ta OER et skritt videre. I stedet for bare å dele læringsmateriell på nettet, begynte noen få personer og institusjoner å arrangere gratis nettkurs, der elever fra hele verden kunne delta. Disse nettkursene kalte man Massive Open Online Courses (MOOCs). Begrepet «MOOC» har blitt utvannet de siste årene (mange kurs som blir merket som MOOC er verken massive eller åpne), men det betyr ikke at de er mindre populære. I følge Class Central (en MOOC-portal) deltok 110 millioner mennesker på 13 000 nettkurs i 2019.

De vanligste formene for nettkurs

Nettkurs kommer i alle slags varianter. De kan for eksempel være publisert og laget av fageksperter eller noen som har emnet som hobby. De kan være publisert på noens personlige nettsted, eller de kan ligge på et universitets eller museums hjemmeside. Noen kurs er såkalte OER, som betyr at de kommer med en lisens som gir mulighet for både gjenbruk og tilpasning, mens andre er gratis å bruke, men opprettholder opphavsretten som gjør at andre ikke kan endre kursmaterialet.

I læringssirkler blir det stort sett brukt en av fire vanlige former for nettkurs:

Kurs som har en åpen lisens er kjent som Open Education Resources, eller OER. OER er ikke bare gratis å få tilgang til, men gir også mulighet for gjenbruk. Dette betyr at man kan oversette aktiviteter og tilpasse materiell for bruk i nye sammenhenger. Eksempler er:  MIT OpenCourseWare, Open Learning Initiative, OpenLearn, Wisc-Online. OERu, freeCodeCamp, Saylor Academy and Skills Commons.

Kurs som er gratis, men ikke åpne, utgjør det store flertallet av kurs som i dag brukes til læringssirkler. Selv om kvaliteten på disse kursene ofte er god, er det en risiko for at disse kursene ikke alltid kan gjenfinnes, siden de noen ganger blir tatt bort, eller plassert bak betalingsmurer. Eksempler er: edX, Coursera, Khan Academy, and Udacity.

Databaser som er Open Access og annet materiell som er gratis og fritt tilgjengelig kan danne grunnlaget for en flott læringssirkel. Eksempler er: Scratch, Tinkercad, GIMP, Wikipedia, Youtube, og Project Gutenberg.

Kurs som krever lisensavgift for å få tilgang. Selv om læringssirkler skal være gratis å delta i, vil ofte biblioteker og skolesystemer ha lisensavtaler som gir tilgang til kurs som ikke alle har fri tilgang til. Eksempler er: GALE Courses, Lynda, and Universal Class.

I neste leksjon vil du lære mer om hvordan du kan lete etter, og velge ut nettkurs du kan bruke i læringssirkelen din.